Det var en gang, i et bortgjemt kongedømme langt mot nord, at tall og symboler ikke bare var abstrakte konsepter, men bærere av universets hemmeligheter.
I dette landet, kjent som Nordriket ble tallet 3737 og dets speil, 7373 betraktet som mer enn tilfeldige tall.
Tallene som viste seg frem var symbol på en kosmisk orden, som gjennom tidene hadde vært til stede i naturens fineste strukturer, og som ikke kunne unngås – som livets egen rytme.
Et usynlig tallbånd mellom mennesker, natur og stjernesystemer, et skjult mønster som kun de som visste å lytte kunne forstå.
Ikke visste de, at gjennom sitt blod og sitt kall, bar dette tallbåndet med seg. De var som to stjerner i et kosmisk nettverk, og sammen, gjennom sitt felles fødselsår, ble de forbundet av tallkoden 3737, et tallemblem som åpenbarte sykluser som skulle gå igjen, som et mønster i tidens vev og livets skjebnespill.Kongen og dronningen fikk så først en datter og så en sønn, og kronprinsen ble født i det magiske speilåret –73.
Kronprinsen, i sin visdom, valgte sin kronprinsesse – som også ble født i -73, og tallet 7373 ble dermed et levende symbol på en syklus som ville påvirke landets fremtid. Et skjult mønster, som kun de viseste kunne forstå, ble åpenbart.
Men, som i alle eventyr, var ikke alt som det så ut til.
Kongeriket, skjult bak sine tall og symboler, sto snart overfor store prøvelser, skjebnen hadde sine egne planer. Det hadde gått 3737 dager siden et grusomt angrep i Nordriket utført av en mann ved navn Anders, da kongeriket ble rystet på nytt.
Denne gangen ikke av metallet fra moderne våpen, men av pil og bue – et urgammelt våpen som visket om en tid lenge før vår. Det var en påminnelse om de gamle, ukjente kreftene som fortsatt lurte i skyggene.
Hendelsen fant sted i den lille koselige byen Kongsby, og mannen bak angrepet var en konvertitt som sto i mysteriets tjeneste.
-
Angriperens navn var ikke Anders denne gangen, men Espen Andersen, og mystisk nok var også han knyttet til tallet 37.
Han var 37 år gammel og halvt danlandsk og halvt nordriking og angrepet varte i nøyaktig 37 minutter. Fornavnet hans Espen var rangert som nummer 37 i kongerikets innbyggertelling – en påminnelse om at ingen handling er uten konsekvenser, at ingen tall er tilfeldig. Tallet 37, en del av den hemmelige koden for kongeriket, kom igjen til syne i Kongsby – som en uavsluttet del av en større syklus?
Var angrepet en advarsel, et rop i natten som varslet om et rike i ubalanse?
Lite visste folk at tallet 37 også skulle spille en skjebnesvanger rolle i Danland, det lille kongeriket lenger sør, som en gang hadde vært en del av Nordriket. På mystisk vis hadde også Danland blitt rammet av angrep, og ett av dem da kalenderen viste samme tall som det første store angrepet i Nordriket.
Dagen kom, det var den 3.7., og det hadde passert 37 uker siden Espens angrep i Kongsby. Klokken var 37 minutter over fem om ettermiddagen da meldingen kom om at en ung mann hadde drept 3 og skadet 7, i Danland.
-
Angriperens navn var ikke Espen, men Noah Esbensen, Kongsby-hendelsen runget som et ekko gjennom de to kongerikene.
Tallet 37 knyttet på ny sammen skjebnens hendelser. Hans fornavn, Noah, fremkalte bilder av den bibelske arken og dens mysterier. Noah, som hadde 3 sønner og 70 etterkommere, og som bygget arken som var 137 meter lang, ble et symbol på en tidløs forbindelse.
Tallet 37 var som en usynlig hånd som strakte seg gjennom tidens gang, og som trakk folk inn i sin skjulte sirkel.
Førsteministeren i Nordriket bar navnet Jona, og han hadde, for å være på den symbolsk riktige siden blitt utstyrt med et fiskenavn til etternavn?
Nordrikets førsteminister var således navnebror med profeten Jona, han som først forsøkte å unngå sitt kall. Profeten Jona hadde et stort ansvar, han levde i en vanskelig tid med avgudsdyrkelse, politisk uro og stadig trusler fra fra fremmede imperier og han hadde fått den vanskelige oppgaven med å forkynne dom over den syndige byen Ninive og advare om dens undergang.
Profeten havnet i sjøen og ble slukt av en stor fisk, som etter tre dager kastet ham på land. Han fullførte sitt oppdrag og fikk advart byen, som tok hans ord til seg.
Men, hva vil skje neste gang når tallkodene synkroniserer seg i skjulte mønstre, i nåtid?
Hadde skjebnen allerede sendt sine symbolske advarsler gjennom Anders, Espen og Noah? Ble Espen, på sin barbariske jakt med pil og bue i 37 minutter i Kongsby, et levende symbol på hva som ventet kongeriker som brøt med Guds vilje?
Skjebnens 37-spill var langt fra over.
Hendelsene begynte å spre seg som en flodbølge gjennom tid og rom. Ett år senere var det minnedag for en gammel krig i Guds land, som fant sted i speiltallåret –73, da landet igjen ble rammet av en flom av vold.
Blodet flommet i et barbarisk angrep, og verden undret seg over hvorfor denne syklusen – en syklus som selv de viseste ikke kunne fullt ut forstå – stadig vendte tilbake.
Det var som om skjebnen var vevd inn i stoffet av universet, og at hendelser var bestemt av noe som er større enn menneskene som opplever dem. Skjebnens usynlige tråder ville det slik at Guds land i tidligere tider hadde blitt rammet av et katastrofalt angrep på Kong Davids hotell, på samme symboltunge dato, når kalenderen viste de samme tallene som i tidligere angrep i Nordriket og Danland, den 22.7. Hvorfor disse tallene?
Svaret lå kanskje skjult et sted i skjebnens hemmelige syklus, som alltid hadde vært der – usett, men likevel styrende.
Fordi alt er tall, sirkelen er endeløs og evig, som Gud. I tidligere tider visste folk at punktet i midten av sirkelen, π (pi) = 22/7 = 3,142, var et symbol på det evige guddommelige – en påminnelse om Guds uendelige visdom. Derfor ble den berømte fødselskirken bygget på 31,42 grader nord, som en subtil påminnelse for dem som hadde «øyne til å se«.
Det var det geografiske punktet hvor Gud valgte å møte menneskeheten – et kosmisk punkt hvor det guddommelige trådte inn i det fysiske, jordiske univers. Landet ble ‘moderfraktalen’, et sentrum der mange av verdens største religiøse tradisjoner hadde sitt utgangspunkt.
Året etter ble et nytt kapittel åpnet i Nordriket.
Kongeriket hadde fått en ny utenlandskommisær, og skjebnen ville det slik at også han het Espen.
«Alle nasjoner som angriper Guds land, vil bare skade seg selv og bli rammet av vanvidd!»
Kongefamilien i Nordriket, knyttet sammen av de mystiske tallene 37 og 73, skulle snart få smake konsekvensene av utenlands-kommisærens skjebnesvangre valg.
En tung, mørk, nyhetsbølge fløt som en understrøm gjennom kongeriket. Folket begynte å hviske, deres hjerter fylt med tvil: Ville kongedømmet overleve den kommende stormen?
I Nordriket bodde vismannen Elias, en mann hvis liv hadde strukket seg lenger enn de fleste kunne fatte.
Det var ikke alderen som gjorde ham vis, men heller den dype forbindelsen han hadde til skjebnens usynlige mønstre. I mange år hadde han holdt sine tanker for seg selv, i et stille håp om at menneskene ville finne veien.
En kveld samlet Elias folk i en stor hall, fylt med den tause forventningen som alltid fylte rommet når han talte. Han stod rolig, men hans øyne bar på en uforlignelig visdom, som om han kunne se gjennom tidens lag og inn i hjertet av alle ting.
«Skjebnen er ikke helt forutbestemt,» begynte han.
Stemmen var lav, men hadde en kraft som fylte rommet. «Skjebne er vevd inn i tallene, et uendelig mønster vi en gang forsto, men som nå er glemt, skjult bak tidens slør. Landet står ved en korsvei, et avgjørende øyeblikk i historiens gang. Vi står foran viktige valg:
Vi kan forstå skjebnens skjulte mønstre og bruke visdommen til å endre vår kurs, eller vi lar tidens korrupsjon rulle videre som et uendelig hjul, da uten å ane hvorfor vi går i sirkel.»
Han tok en pause, som om han ventet på at ordene skulle synke inn, før han løftet blikket mot menneskene rundt seg. «Vi står på kanten av noe stort, men vi har åpnet døren for mørkere krefter.